Norsk kulturhistorie
1874
«Nei, ikke gjør det,» sa folk. «Karl Johans gate ligger jo nærmest på landet, langt utenfor de gamle bykvartaler.» Men Julius Fritzner, baker og konditor, hadde planene klare. I 1874 åpnet han hotell i Karl Johans gate 31. På samme adresse innredet han også Grand Café.
«…ligeoverfor Storthingsbygningen og Eidsvoldspladsen, tillader jeg mig at anbefale til det ærede Publikums Søgning, idet mine Bestræbelser altid skulle gaa ud paa ved en omhyggelig og reel Behandling at tilfredsstille Gjæsternes Fordringer,» het det i åpningsannonsene, som ble trykket på Aftenpostens førsteside.
Bildet til venstre, Kilde: Nasjonalbiblioteket
Bildet i midten, Kilde: Ukjent fotograf/Oslo museum
Bildet til høyre, Henrik Ibsen utenfor Grand Café ca.1892-1895. Kilde: Ukjent fotograf/Oslo museum
En institusjon i hovedstaden
Grand Café er for mange en viktig del av Oslos kulturhistorie. En institusjon i hovedstaden – og stamsted for størrelser som Henrik Ibsen, Edvard Munch, Roald Amundsen, Knut Hamsun, Gustav Vigeland og Fridtjof Nansen. For Kristiania-bohemen var cafeen det selvfølgelige samlingsstedet. Her diskuterte de kunst, politikk og litteratur, lot kvinner få delta i forsamlingen (helt uhørt den gangen) og fordømte et samfunnssystem de mente var foreldet. «Du skal skrive ditt eget liv», var bohemenes første bud. De hyllet kvinnens frigjøring og den frie kjærligheten. Men dette frisinnet ødela i praksis vennskapet mellom «sjefsbohemene» Hans Jæger og Christian Krohg, da Jæger innledet et forhold til vennens kone, Oda Krohg. Det var et trekantdrama som splittet bohemmiljøet på Grand Café.
'Syk pike' mot 100 biffer
Caféen beholdt likevel sin rolle som kulturelitens samlingspunkt. Fra 1891 og ni år framover var Henrik Ibsen innom to ganger daglig, i sin faste armstol reservert for Dr. Ibsen. Og hedersgjesten lot seg lokke av mer enn dram og seidel, han ble ofte observert dypt konsentrert over caféens samling av norske og internasjonale aviser.
Edvard Munch var også stamgjest på Grand Café. I perioder hadde han visse utfordringer med regningene sine, og én gang tilbød Munch en servitør å få Syk pike i bytte mot 100 biffer. «Nei,» sa servitøren tvert, mens en mer framsynt kollega takket ja til et maleri som betaling for chateaubriander, øl og drammer verdt 30 kroner. Munch var ikke den eneste bohemen som slet med å gjøre opp for seg. Og den som var pengelens, ble gjerne satt i «husarrest». Helt til man hadde betalt.
“Det er som en levende kinematograf”
Folk har i alle år elsket å sitte på Grand Café og studere gatelivet som utspiller seg utenfor vinduene. «Det er som en levende kinematograf,» erklærte den nordnorske maleren Thorolf Holmboe. «Og tilgi mig, mine unge spaserende Karljohansdamer, det virker som en udmerket aperitif før man går hjem til middagen – en aperitif man vanskelig kan undvære, når man har vennet seg til den.»